5 Kompetanse – virksomhetsorientert
Det er i Norge i dag en uttalt utfordring på tvers av mange sektorer og bransjer å få tak i relevant og tilstrekkelig kompetanse. Vi har utforsket i hvilken grad denne utfordringen også oppleves relevant for toppledere i Spekters medlemsvirksomheter. Vi undersøker også i hvilken grad eventuelle utfordringer påvirker det opplevde handlingsrommet for ledelse. Figur 1 viser svarfordelingen på et spørsmålsbatteri som omhandlet i hvilken grad topplederne opplever ulike kompetanseutfordringer:
Rundt tre av ti (31 prosent) av topplederne i Spekter oppgir at virksomheten de leder har et udekket kompetanse¬behov i dag, og 26 prosent at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad er et betydelig problem i virksomheten (se figur 1). Slår vi disse sammen med toppledere som mener dette i noen grad er et problem oppgir 66 prosent (to tredjedeler av lederne) at kompetansemangelen på en eller annen måte er problematisk. På den andre siden oppgir 16 prosent at mangel på kompetanse ikke i det hele tatt eller i liten grad er et problem. Når det gjelder konsekvensene av kompetanseutfordringene oppgir nokså like andeler at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten har begrenset eller utsatt utvidelse eller utvikling av virksomheten (18 prosent), at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra kunder, brukere, pasienter eller publikum (17 prosent), og til at virksomheten har tapt inntekter (17 prosent). 11 prosent hevder at kompetanseutfordringer ikke i det hele tatt har ført til tap av inntekter. Videre viser figur 1 at 13 prosent oppgir at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å løse virksomhetens oppgaver tilfredsstillende, og 12 prosent at det har ført til at virksomheten har redusert aktivitetene. Også her er det verdt å merke seg at slår vi sammen kategoriene “i noen grad”, “i stor grad” og “i svært stor grad”, så har kompetansemangelen medført redusert aktivitet hos 51 prosent av topplederne. Det er trolig at kompetanseutfordringene er ulike i forskjellige deler av Norge, på tvers av sektorer og av virksomheter av ulik størrelse. Vi vil i det følgende gjøre et dypdykk i disse, og starter med landsdel. Merk at det finnes andre geografiske inndelinger enn disse som er rapportert her. I senere analyser kan derfor andre slike inndelinger testes.
5.0.1 Ulike kompetanseutfordringer i ulike deler i landet
På fire av spørsmålene om kompetanseutfordringer finner vi signifikante geografiske forskjeller mellom topplederne, og vi vil i det følgende presentere disse separat. Figur 2 viser forskjellige vurderinger av hvorvidt kompetansemangel er et betydelig problem for virksomheten:
Som vi ser uttrykker halvparten (50 prosent) av topplederne i Nord-Norge at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad er et betydelig problem for virksomheten. Tilsvarende andel på Vestlandet er kun 11 prosent. Ingen toppledere på Sør-Sørvestlandet gir uttrykk for at mangel på kompetanse i svært stor grad er et betydelig problem for virksomheten, men 39 prosent oppgir at det i stor grad er det. Blant topplederne i Oslo er det ganske stor spredning i svarene. Vi ser at 21 prosent gir uttrykk for at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad er et betydelig problem for virksomheten. Samtidig oppgir 36 prosent at det ikke i det hele tatt, eller i liten eller i mindre grad er det, det samme som på Vestlandet. Vi ser noe av det samme mønsteret blant topplederne for virksomheter lokalisert på Østlandet. Videre finner vi signifikante forskjeller mellom landsdelene når det gjelder toppledernes vurdering av hvorvidt mangel på kompetanse har ført til at virksomheten ikke har klart å løse virksomhetens oppgaver på en tilfredsstillende måte (se figur 3):
Som det framgår av figur 3 uttrykker 44 prosent av topplederne i Nord-Norge at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å løse oppgavene på en tilfredsstillende måte. Tilsvarende andeler blant topplederne på Vestlandet (5 prosent), Østlandet (7 prosent) og Oslo (9 prosent) er i underkant av én av ti. Blant topplederne i Oslo uttrykker 32 prosent at dette ikke i det hele tatt eller i liten grad er tilfelle, og gjelder 30 prosent av topplederne på Østlandet og Trøndelag, og 24 prosent på Vestlandet. Det er også signifikante forskjeller mellom topplederne ved virksomheter i de ulike landsdelene når det gjelder vurderingen av hvorvidt mangel på kompetanse har ført til at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra kunder, brukere, pasienter eller publikum (se figur 4):
Bortimot halvparten (48 prosent) av topplederne i Nord-Norge hevder at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra kunder, brukere, pasienter eller publikum, mens 27 prosent av topplederne på Sør-Sørvestlandet uttrykk for det samme. Blant topplederne i Oslo og på Østlandet svarer 12 prosent i stor eller i svært stor grad har medført at de ikke har evnet å imøtekomme kravene fra kunder, brukere, pasienter eller publikum, 14 prosent på Vestlandet, og 10 prosent i Trøndelag. Til slutt finner vi også signifikante geografiske forskjeller i vurderingen av hvorvidt mangel på kompetanse har ledet til tap av inntekter, noe som framgår av figur 5:
Vi ser at 41 prosent av topplederne i Nord-Norge mener at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten har tapt inntekter. Dette gjelder under 20 prosent av topplederne på Sør-Sørvestlandet (18 prosent), Østlandet (15 prosent), Oslo (13 prosent), Trøndelag (12 prosent) og Vestlandet (12 prosent). Spesielt blant topplederne Trøndelag er det en lav andel som gir uttrykk for at virksomheten i noen, i stor eller i svært stor grad har tapt inntekter som følge av mangel på kompetanse (26 prosent). Oppsummert ser vi at topplederne for Spekters virksomheter i Nord-Norge gjennomgående skiller seg ut på spørsmålene om kompetanseutfordringer. Det kan se ut til at disse opplever betydelige kompetanseutfordringer, og at det har konsekvenser for aktivitetene og inntektene. Det virker også å være større kompetanseutfordringer for denne gruppen ledere på Sør-Sørvestlandet, enn i resten av landet med unntak av Nord-Norge.
5.0.2 Kompetanseutfordringene i de ulike sektorene
Vi finner også signifikante forskjeller i svarene til topplederne i de ulike sektorene Spekter organiserer, og vi vil i det følgende presentere disse tematisk. Hvis vi starter med den overordnete betraktningen av kompetanseutfordringene, illustrerer figur 6 svarfordelingene etter sektor:
Som det framgår av figur 6 er det høyest andel toppledere innen helseforetakene som gir uttrykk både for at virksomheten i stor eller svært stor grad har et udekket kompetansebehov i dag (48 prosent), og at mangel på kompetanse er et betydelig problem i virksomheten (46 prosent). Til sammenlikning er de tilsvarende andelene blant topplederne innen øvrige helsevirksomheter henholdsvis ni prosent og seks prosent. For andre virker det som at selv om det er udekket behov, trenger ikke dette nødvendigvis være er et betydelig problem. Mens 28 prosent av topplederne innen kultur gir uttrykk for at virksomheten i stor eller svært stor grad har et udekket kompetansebehov i dag, oppgir bare 17 prosent at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad er et betydelig problem i virksomheten. Vi ser et tilsvarende mønster blant topplederne innen samferdsel, hvor andelene er henholdsvis 19 prosent og 14 prosent. På dette grunnlaget er det kanskje ikke overraskende at topplederne også vurderer konsekvensene av manglende kompetanse ulikt. Disse forskjellene framgår av figur 7:
Igjen er det topplederne ved helseforetakene som skiller seg ut ved at rundt tre av ti både uttrykker at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra brukere og pasienter (32 prosent) og til at virksomheten har tapt inntekter (30 prosent). Ser vi på de øvrige helsevirksomhetene hevder kun seks prosent at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra brukere og pasienter, og ni prosent at virksomheten har tapt inntekter som følge av manglende kompetanse. Andelen blant topplederne innen samferdsel er 11 prosent på begge, og kultur og “annet” er ni prosent på begge. Bortimot halvparten (46 prosent) av topplederne innen kultursektoren og 42 prosent i kategorien “annet” oppgir at mangel på kompetanse ikke i det hele tatt eller i liten grad har ført til at virksomheten har tapt inntekter. Tilsvarende uttrykker 36 prosent av lederne i kultursektoren og 33 prosent i “annet” at mangel på kompetanse ikke i det hele tatt eller i liten grad har ført til at virksomheten ikke har klart å imøtekomme krav fra kunder eller publikum. Vi beveger oss nå over på vurderingen av hvorvidt kompetanseutfordringer påvirker virksomhetens operasjoner (figur 8):
Figur 8 viser at 22 prosent av topplederne ved helseforetakene hevder at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten ikke har klart å løse virksomhetens oppgaver på en tilfredsstillende måte. Til sammenlikning uttrykker 40 prosent av topplederne innen kultursektoren og 39 prosent i kategorien “annet” at dette ikke i det hele tatt eller i liten grad er tilfelle. Bortimot tre av ti uttrykker det samme blant topplederne innen samferdsel (29 prosent) og ved de øvrige helsevirksomhetene (27 prosent). Vi ser videre at 23 prosent av topplederne i helseforetakene oppgir at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har ført til at virksomheten har redusert aktivitetene. Tilsvarende andel blant toppledere i øvrige helsevirksomheter er seks prosent, mens den er fem prosent blant topplederne både innen samferdsel og innen kultursektoren og ni prosent i “annet”. I kategorien “annet” (36 prosent) og i kultursektoren (34 prosent) rapporteres det at mangel på kompetanse ikke i det hele tatt eller i liten grad har ført til redusert aktivitet.
5.0.3 Forskjeller etter virksomhetsstørrelse
I vurderingen av kompetanseutfordringer, og eventuelle konsekvenser av mangel på kompetanse, finner vi også signifikante forskjeller etter størrelsen på virksomhetene. Vi vil i det følgende presentere disse separat. Vi starter med forskjeller i vurderingen av hvorvidt kompetansemangel i det hele tatt er et betydelig problem for virksomheten (figur 9):
Selv om tilgang på kompetanse er relatert til geografisk lokalisering og sektor, ser vi også at en betydelig høyere andel av topplederne i de største virksomhetene gir uttrykk for at kompetansemangel i stor eller svært stor grad er et betydelig problem (41 prosent). Det er færrest som gir gjør denne vurderingen blant topplederne i de mellomstore virksomhetene (14-15 prosent). Blant topplederne for virksomheter med under 50 ansatte er andelen 21 prosent. På spørsmålet om hvorvidt virksomheten i dag har udekket kompetansebehov, viser figur 10 at dette også i størst grad erkjennes av topplederne for de største virksomhetene:
Mer enn fire av ti (42 prosent) av topplederne for de største virksomhetene uttrykker at de i stor og svært stor grad har et udekket kompetansebehov, og det samme gjelder en tredjedel (33 prosent) av topplederne for de minste virksomhetene. Igjen finner vi at topplederne for de to kategoriene av mellomstore virksomheter i minst grad hevder dette, men hvor vel halvparten i begge grupper oppgir at de i noen grad har et udekket behov for kompetanse. Når det gjelder konsekvenser viser figur 11 signifikante forskjeller i vurderingen av hvorvidt mangel på kompetanse har medført at virksomheten har begrenset eller utsatt utvidelse eller utvikling av virksomheten:
Som det framgår av figur 11 oppgir hele 69 prosent av topplederne for de største virksomhetene at de i noen, stor eller svært stor grad har begrenset eller utsatt utvidelse eller utvikling av virksomheten som følge av kompetansemangel. Til sammenlikning gir bortimot halvparten (45 prosent) av topplederne for virksomheter med mellom 200 og 1000 ansatte uttrykk for at dette ikke i det hele tatt, i liten eller i mindre grad er tilfelle. Tilsvarende gjelder for 37 prosent av topplederne for virksomheter med mellom 50 og 200 ansatte, og 34 prosent for de minste virksomhetene. Vi finner et lignende mønster når det gjelder vurderingen av hvorvidt mangel på kompetanse har medført reduserte aktiviteter for virksomheten (figur 12):
Mens 67 prosent av topplederne for virksomheter med over 1000 ansatte hevder at dette i noen, stor eller svært stor grad er tilfelle, er tilsvarende andel blant topplederne for virksomheter med mellom 50 og 200 ansatte 29 prosent, og 41 prosent blant topplederne for virksomheter med mellom 200 og 1000 ansatte. Andelen er noe høyere igjen for topplederne for de minste virksomhetene, hvor 45 prosent oppgir dette. I virksomhetene i mellomkategoriene svarer over halvparten at mangel på kompetanse ikke i det hele tatt, i liten grad eller i mindre grad har ført til at virksomheten har redusert aktiviteter (53 prosent i virksomheter med 50-200 ansatte og 52 prosent i virksomheter med 200-1000 ansatte). Figur 13 viser forskjeller i hvorvidt topplederne vurderer det som at virksomheten de leder har tapt inntekt som følge av mangel på kompetanse:
Det er på dette spørsmålet ikke fullt så store forskjeller i andelene som uttrykker at mangel på kompetanse i stor eller svært stor grad har tapt inntekter, selv om topplederne for de største virksomhetene nok en gang skiller seg ut med en høyere andel (28 prosent) enn de øvrige. Lavest andel finner vi i kategorien 200-1000 ansatte med syv prosent. De største virksomhetene skiller seg imidlertid mest ut ved at en betydelig høyere andel (39 prosent) oppgir at virksomheten i noen grad har tapt inntekt, og at en mye lavere andel (22 prosent) gir uttrykk for at dette ikke i det hele tatt, i liten eller mindre grad er tilfelle. Tilsvarende andel for virksomheter med 50-200 ansatte er 60 prosent. Når det gjelder konsekvenser for å kunne imøtekomme krav fra kunder, brukere, pasienter og publikum, viser følgende figur også signifikante forskjeller mellom toppledernes svar etter virksomhetsstørrelse (figur 14):
Hele 69 prosent av topplederne for de største virksomhetene hevder at virksomheten i noen, stor eller svært stor grad ikke har evnet å imøtekomme krav fra kundene, brukerne, pasientene eller publikum som følge av mangel på kompetanse. Til sammenlikning uttrykker 56 prosent av topplederne for virksomheter med mellom 50 og 200 ansatte at dette ikke i det hele tatt, i liten eller i mindre grad er tilfelle. Det samme gjelder omtrent halvparten (51 prosent) av topplederne for virksomheter med mellom 200 og 1000 ansatte. Til slutt finner vi signifikante forskjeller i toppledernes vurdering av hvorvidt virksomheten ikke har klart å løse oppgavene på en tilfredsstillende måte grunnet mangel på kompetanse etter størrelsen på virksomheten de leder. Dette framgår av figur 15:
Det er høyest andeler som mener at virksomheten ikke har klart å løse virksomhetens oppgaver tilfredsstillende på grunn av mangel på kompetanse blant toppledere for de største og de minste virksomhetene. Mens henholdsvis 65 prosent og 47 prosent blant disse hevder at dette i noen, stor eller svært stor grad er tilfelle, er tilsvarende andel blant topplederne for virksomheter med mellom 200 og 1000 ansatte 37 prosent, og 30 prosent blant toppledere for virksomheter med mellom 50 og 200 ansatte.
5.1 Strategier for å håndtere kompetanseutfordringer
Vi har også undersøkt hvordan topplederne forsøker å dekke behovet for kompetanse. Figur 16 viser svarfordelingen på hele spørsmålsbatteriet:
Det ser ut til å være mest utbredt å anse det som aktuelt å dekke kompetansebehovet gjennom å ansette nye personer fra Norge. Nesten halve utvalget (48 prosent) hevder at dette i stor eller svært stor grad er aktuelt. Dette etterfølges av det å leie inn ekspertise eller spesialkompetanse for en periode (36 prosent). Vi ser videre at en nesten like høy andel (34 prosent) hevder at innleieforbudet i stor eller svært stor grad vil utfordre virksomhetens mulighet til å få dekket kompetansebehovet. Det er imidlertid en lavere andel som oppgir at det i stor eller svært stor grad er aktuelt å dekke behovet for kompetanse gjennom å for en periode leie inn generell arbeidskraft (22 prosent). Kun 14 prosent svarer at de i stor eller svært stor grad anser det som aktuelt å dekke kompetansebehovet gjennom å ansette nye personer fra utlandet, og enda færre (9 prosent) at de gjør det når det gjelder å sette ut tjenester til andre, det vil si gjennom såkalt outsourcing. Siden kompetanseutfordringene i stor grad ser ut til å handle om geografi og sektor, er det gode grunner til å tro at også strategiene for å dekke kompetansebehovene varierer med disse variablene. Vi vil i det følgende gå gjennom signifikante forskjeller på disse variablene, samt virksomhetsstørrelse.
